Hva fortelles om meg?

I dag er det, både faglig og politisk, slått fast at barnehagebarns egne meninger skal lyttes til. Samtidig er det et sterkt krav fra mange hold om at det barna gjør i barnehagen, skal dokumenteres på forskjellige måter. Forfatteren av denne boken stiller spørsmålet om barn blir lyttet til når så mye av deres liv blir dokumentert.

På grunn av den teknologiske utviklingen har vi i dag svært mange måter å dokumentere barns liv på. Foreldre følger sine små barns liv med kamera ustanselig, slik at de ikke skal gå glipp av et eneste viktig øyeblikk. Også i barnehagen har det blitt et ideal at barnas liv og utvikling skal dokumenteres bredt. Dette kan det være gode pedagogiske grunner til, men det kan også bli for mye, for hyppig og for ukritisk bruk av de mange ulike dokumentasjonsformene. Forfatteren av denne boken stiller dessuten spørsmålet om vi kanskje glemmer idealet om barns medvirkning når vi hele tiden, på ulike måter, dokumenterer hverdagslivet deres i barnehagen. For har ikke også barn rett på en privat sfære, et sted bare å være seg selv? Blir barn spurt om de ønsker å bli tatt bilder av, filmet, sitert og registrert?