– Jeg kom for å be om unnskyldning for at jeg var så sur på dansen, men jeg kunne visst ha spart meg turen. Jeg er ikke bra nok for deg, skjønner jeg.

– Hva er det du prater om? Ragna stirret på ham. – Jeg er ikke sint på deg, men du skremmer meg noen ganger.

Embret grep henne i armen og så intenst på henne.

– Du vet at jeg er kjær i deg, og har vært det lenge. Jeg hadde håpet at du etter hvert kom til å føle det samme, men jeg ser at det har vært forgjeves. Jeg er ingenting, en fattiggutt som har vokst opp på nåde på Gilstad, kan ikke måle seg med en rik bondesønn. Hva vet du om ham, forresten?