«Jeg har ingenting i mot å bli gammel. Det er å dø jeg ikke liker. Men sånne ting henger dessverre ofte sammen.»

De fleste er alt for positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?

Slik innleder Tor Åge Bringsværd sin reflekterende dagbok om det å eldes - en poetisk og selvutleverende vandring gjennom alderdommens prøvelser, holdt i det forfatteren kaller 'en sosialrealistisk, sludrende tone'. Leseren får dele de store og - ikke minst - de små tanker om å bli gammel, om å bli noe annet enn man var, formidlet med en (straks) 80 år gammel manns ærlighet og uslukkelige nysgjerrighet.

«Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli.»

«Kroppsleg er det ein sterkt redusert kar vi møter i denne boka. Men forteljaren, den gudbenåda ordkunstnaren – han er like treffsikker som han har vore gjennom mange tiår.»