Agnis aner ikke hva som venter henne da lensmannen tar henne med, i lenker – bort fra Mattis, bort fra den elskede datteren. Alt hun vil, er å sove, for så å våkne opp fra dette marerittet og innse at alt bare har vært en vond og fryktelig drøm.
Men hun visste at det ikke ville skje.
«Ser du, Agnis. Hun er helt i orden,» sa Mattis lavt og strøk barnet så uendelig ømt og varsomt over håret.
«Men det kunne jeg ikke vite,» hvisket Agnis tilbake.
«Nei. Vi kunne ikke det …»
Agnis gløttet opp på ham. Ansiktet hans var så nært. «Du har vært engstelig for henne, du òg.»
«Skrekkslagen …» vedgikk han grøtet. Øynene hans var blitt så blanke.
