Det er en gledens dag i Vintervik med bryllup for Irene og Lasse.
Da Irene ga sitt ja til Lasse, måtte Rut tørke en tåre. Så vakker hun var der hun stod i den skjønne, hvite silkekjolen, med håret kunstferdig satt opp og pyntet med blomster og blonder, ja, vakrere brud hadde vel aldri vært sett i Vintervik kirke. Brudgommen tok seg også godt ut. Den sorte dressen satt ypperlig på den slanke, muskuløse skikkelsen, og takket være den solrike sommeren var det stygge arret nesten ikke synlig. Løfter og ringer ble utvekslet. Flere tårer trillet da prest Graff erklærte dem for å være rette ektefolk, og Rut fant frem lommetørkleet.
Nå var hennes elskede barnebarn trygt i havn. Rut sukket lydløst. Om bare Martin hadde fått oppleve dette. Martin og Teresa skulle ha vært her når datteren deres giftet seg. Det var også en annen som manglet, men det måtte hun ikke tenke på. I dag skulle hun glede seg over alt hun hadde fått, og ikke tenke på alt hun hadde mistet.
